Markedssjefen sier med overbevisning at selskapet har et lojalitetsprogram, og at det fungerer. Poeng, kort, nivåbaserte rabatter, det vanlige. Alt ser ut til å være i orden. Så stiller du et svært enkelt spørsmål: kan kunden som tjener poeng i butikken, se saldoen sin i appen? Som oftest blir det stille. Programmet er egentlig ikke ødelagt. Problemet er at det bare fungerer på ett av stedene der kunden handler, og i dag holder nesten ingen seg til én enkelt salgskanal. Et kort som lever i butikken, men ikke finnes på nettstedet, eller omvendt, noe som også forekommer, er trolig den vanligste feilen hos mellomstore handelsaktører. Det er også den feilen som er vanskeligst å oppdage i tide, fordi den ikke vises i noen rapport før noen bestemmer seg for å se i ro og mak på hva som faktisk foregår. Dette er det første tilfellet i serien Loyalty Autopsy: diagnosen, den virkelige årsaken og resepten når programmet ditt har blitt delt i to uten at noen noen gang har bestemt det. For ingen utformer et program for at det bare skal fungere halve tiden.
Diagnosen: et program kunden ikke kan ta på
Se for deg en fast kunde hos en motekjede. To år med poengopptjening i butikk. Fysisk kort, medlemsnummer og den vage, men reelle følelsen av å ha noe spart opp. En vanlig søndag handler kunden på nettstedet, kommer til kassen og ser ikke spor av saldoen. Kunden åpner appen, og heller ikke der finnes noe. Så ringer kunden kundeservice, men medarbeideren kan ikke hjelpe, fordi opplysningene bare finnes i butikkens kassasystem. Kunden har i praksis to lojalitetsprogrammer hos samme handelsaktør, og de snakker ikke sammen. Ett for butikken og et annet, betydelig magrere, for alt annet. Og dette «alt annet» er, år etter år, det kunden bruker mest penger på.

Dette er egentlig ikke noe nytt. Problemet har en velkjent forløper: det klassiske lojalitetskortet, det med stempler og rabatt i kassen, fanget aldri opp all aktiviteten til en kunde.
30–40 %
av transaksjonene var det meste et klassisk lojalitetskort noen gang klarte å fange opp: resten passerte uregistrert, uten navn og uten mulighet for oppfølging.
Dagens poengprogram arver den samme begrensningen, men med én forskjell: nå er den usynlige kanalen ikke «det som aldri ble registrert», men «det som ble registrert på feil sted». Kunden får riktignok poeng, men ikke der kunden senere vil bruke dem. Og her er det pussige: symptomet vises ikke i noe salgsdashbord. Inntektene fortsetter å komme inn, programmet ser levende ut, og ingen alarmer går. Problemet blir synlig først når noen setter seg ned og måler den faktiske deltakelsen: hvor mange innmeldte kunder som har innløst noe de siste tolv månedene, og hvor mange som har handlet i mer enn én kanal. Da slutter tallene plutselig å gå opp. Og det merkeligste, som virkelig overrasker når man tenker etter, er at ingen lyver i mellomtiden. Butikken ser at programmet fungerer, fordi det gjør det i den kanalen. Netthandelen regner det ikke engang med i nøkkeltallene sine, fordi programmet fra deres side rett og slett ikke eksisterer: det vises ikke i kassen deres og påvirker ikke konverteringstallene deres. Hvert team har rett om dataene det forvalter, og det er nettopp der fellen ligger. Problemet finnes ikke i noen enkelt rapport, men i gapet mellom rapportene.
Hvorfor det skjer: lojalitet som et tillegg til kassasystemet
Årsaken er sjelden slurv, men arkitektur, og dessuten gammel arkitektur. Hos de fleste handelsaktører ble lojalitetsprogrammet født som en modul i kassasystemet: et tillegg til kasseterminalen for å telle opp poeng når noen betalte i butikken. På den tiden var det helt logisk, fordi nesten hele virksomheten gikk den veien. Problemet er at virksomheten endret seg mens programmet sto stille. Netthandelen kom, så appen, så WhatsApp som kanal for både kjøp og kundestøtte, og lojalitetsmodulen ble værende akkurat der den ble født: i kassasystemet. Det er en designfeil, ikke manglende vilje, og det er verdt å si tydelig, fordi det som oftest tolkes feil. Ingen våknet en dag og bestemte at «vi belønner bare kunder i butikk». Systemet som håndterer fordelen, ble rett og slett aldri bygget for å snakke med kassen i nettbutikken, og å koble dem sammen i etterkant, oppå et system som ikke var bygget for det, blir dyrt, tregt og ofte aldri helt ferdig. Her blir mange handelsaktører stående fast i årevis: den «selvsagte» løsningen, å integrere det nåværende poengsystemet manuelt med netthandelen, innebærer som oftest inngrep i kassasystemet, forretningssystemet (ERP) og nettbutikkens prismotor. Det er ikke slik at ingen vil fikse det. Problemet er at en slik tilnærming blir et prosjekt som konkurrerer om budsjett og IT-tid med andre, mer presserende prioriteringer. Og i mellomtiden blir ingenting gjort. Det virkelige paradigmeskiftet går i en annen retning: fordelen beregnes og anvendes ikke i en isolert modul, men ved at kundens data kontrolleres i sanntid, nøyaktig i betalingsøyeblikket, uansett hvilken kanal betalingen skjer i. Når lojaliteten ligger i en headless lojalitets- og kampanjemotor i kassen, og ikke i et hjørne av kassasystemet, spiller det ingen rolle om kunden betaler i butikk, på nett eller på mobilen: motoren kontrollerer de samme dataene og anvender den samme fordelen på alle tre steder.

Den stille kostnaden ved et fragmentert program
Den dyreste delen av feilen er ikke teknisk, men handler om tillit, og det er mer alvorlig enn det høres ut. En kunde som ikke kan sjekke saldoen sin, eller som får vite at det som er tjent opp i butikken, ikke gjelder på nett, lærer seg raskt en ubehagelig lekse: programmet er ikke til å stole på, så det er best ikke å regne med det. Kunden slutter å sjekke saldoen og slutter å forvente fordelen, og virksomheten mister nettopp det et lojalitetsprogram skal skape: en grunn til å komme tilbake. I tillegg ringer kunden kundeservice for å spørre om noe vedkommende burde kunne ordne selv. «Hvor mange poeng har jeg?» skal ikke kreve en medarbeider i andre enden av telefonen. Og hver gang det kreves, oppstår en driftskostnad som ingen budsjetterte med i lojalitetsprogrammet. Så har vi dataene, kanskje den minst synlige skaden av alle. Hvis poengsystemet lever atskilt fra resten av virksomheten, deles også kundeatferden opp i to registre som ikke snakker sammen. Markedsteamet kan ikke se om kunden som handler i butikk, også handler på nett, fordi systemet bokstavelig talt ikke vet det. Og det treffer akkurat der det gjør mest vondt for markedssjefen: CLV og margin. Hvis du ikke ser hele kunden, kan du ikke vite hvor mye kunden egentlig er verdt, eller hvor store tiltak for kundebevaring kunden fortjener. En kunde som handler i begge kanalene, kan i oppdelte rapporter se ut som to gjennomsnittlige kunder i stedet for én svært god, og beslutninger om lojalitetsinvesteringer som tas ut fra det halve bildet, blir nesten per definisjon feil, uansett hvor gjennomtenkt strategien ser ut på papiret.
Resepten: ekte omnikanal lojalitet
Løsningen er ikke å «anstrenge seg mer» med det nåværende programmet, men å endre hvor kundens data ligger. En samlet digital lommebok løser problemet fra grunnen av: ett enkelt digitalt rom med kundens saldo, historikk og fordeler, tilgjengelig fra ulike miljøer (innebygd i handelsaktørens egen app, i en white label-app, i Apple Wallet eller Google Wallet med Mobile Pass eller direkte i nettleseren), men alltid med samme innhold og samme opplevelse, oppdatert i sanntid. I praksis betyr det at poeng som er tjent opp i butikk, kan innløses i netthandelen og omvendt, uten forsinkelser eller manuell synkronisering, med den samme saldoen synlig i hvert kontaktpunkt der kunden vil se. Kunden som tidligere ringte for å spørre om saldoen sin, slipper det: kunden kan sjekke den selv, med en gang, der det passer best. Ta et konkret eksempel: en kunde handler i butikk en lørdag og får poeng. På søndag, i sofaen, går kunden inn på den samme handelsaktørens nettsted og ser saldoen oppdatert på kontoen sin, ikke en versjon fra noen dager tilbake, men den reelle. Kunden innløser en del av poengene på et kjøp på nett. Systemet trekker dem fra den ene saldoen, ikke fra en separat kopi. Når kunden går inn i butikken uken etter, er saldoen som kassereren ser i kassen, igjen den samme. Det finnes ingen «butikkversjon» og «nettversjon» av kunden. Det finnes én kunde, med én saldo, synlig overalt. Og den kontinuiteten er nettopp det en kunde mener med å «være medlem i et lojalitetsprogram». Det er ikke mye å be om. Det er rett og slett det minste man kan forvente av noe som bærer det navnet. Du trenger ikke engang å røre forretningssystemet eller nettbutikkens prismotor for å få det til: fordelen beregnes og anvendes i kassen av en headless lojalitets- og kampanjemotor, som kontrollerer eksisterende data i betalingsøyeblikket. Markedsteamet får full kontroll over programmet uten å være avhengig av et langt integrasjonsprosjekt, og IT-teamet trenger ikke å åpne en ny utviklingssak hver gang en programregel endres. Og det krever ikke det årelange prosjektet mange team frykter. Prosjekter med CDP og lojalitet i enterpriseklassen tar normalt 8 til 18 måneder. En integrasjon som bygger på ett enkelt API i kassen, tar derimot uker: de fleste settes i drift på 4 til 12 uker, avhengig av handelsaktørens integrator for kassasystemet. Det er ikke enda et markedsføringsløfte. Det er forskjellen mellom å skrive om kassasystemet fra bunnen av og å koble en headless lojalitets- og kampanjemotor på toppen av det.


Slik ser du om programmet ditt ville bestått denne obduksjonen
Før du antar at dette ikke gjelder deg, er det verdt å stille fem konkrete spørsmål. Ingen av dem krever en dyp teknisk analyse: svarene får du ved å se på kundens faktiske opplevelse, ikke på produktarket til din nåværende leverandør.
- Ser en kunde den samme poengsaldoen i butikk, i appen og på nettstedet, uten avvik?
- Kan det som tjenes opp i kassen, innløses på nett, og det som tjenes opp på nett, innløses i kassen?
- Kan kundeservice sjekke saldoen til en hvilken som helst kunde, uansett hvilken kanal kunden har handlet i?
- Kan markedsteamet lansere en ny fordel uten å åpne en IT-sak for endringer i kassasystemet?
- Vet du, ut fra faktiske data, hvor stor andel av de innmeldte kundene dine som har innløst noe de siste tolv månedene?
Hvis noen av spørsmålene får deg til å tenke deg om i stedet for å svare ja med en gang, har programmet ditt minst en variant av akkurat dette problemet. Og det er ingenting galt i å innrømme det: det er med god margin den vanligste av de fire feilene vi går gjennom i denne serien, noe som faktisk er gode nyheter. Det betyr at løsningen allerede er utprøvd. Det finnes ingenting å finne opp fra bunnen av.
Et lojalitetsprogram som kunden ikke kan ta på, skaper ingen lojalitet. Dette er det første tilfellet i Loyalty Autopsy, serien der Wapping, tilfelle for tilfelle og uten å nevne merkevarer, går gjennom de vanligste og mest stille feilene i lojalitetsprogrammer i varehandelen. Neste gang: hva som skjer når en rabatt går ut likt til hele kundebasen, uten å skille mellom hvem som virkelig trengte den, og hvem som ikke gjorde det.